FESJÅ OG FORNUFT – 20 ÅR PÅ FESTIVAL

VIGDIS HJORTH

Da jeg ble spurt om jeg ville skrive noe i forbindelse med tjueårsjubileet for litteraturfestivalen, ba jeg om å få tilsendt programmene for de årene jeg hadde deltatt, for å huske hva jeg hadde vært med på.
Så forsto jeg at det var hva jeg husket, uten å bli minnet på om det, og hvordan jeg husket det uten å bli korrigert av fakta, som ville være interessant.

Den festivalen som står sterkest i minnet er den i 2001, den første etter at det var blitt slutt mellom litteraturprofessor Arild Linneberg og meg. Jeg hadde ikke sett ham på sju måneder, siden vi sto og klinte på Lysaker stasjon før han tok toget til Bergen i oktober 2000. Så skjedde ting, så ble det slutt, så skulle vi begge på litteraturfestivalen på Lillehammer, hadde jeg sett av programmet. Men han skulle ikke på før jeg var dratt, heldigvis, og likevel var jeg urolig i bilen på vei oppover.

Da jeg skulle sjekke inn på Breiseth, var det kø i resepsjonen som vanlig på festivalens første dag, og den nervøse stemningen som råder når forfattere, kritikere og journalister braker sammen. Folk som står i et gjensidig, men ambivalent avhengighetsforhold til hverandre, som strever med å finne den nødvendige balansen mellom reservasjon og forekommenhet. Men dikteren Triztan Vindtorn satt tungt i en dyp lenestol i peisestua og lot seg ikke anfekte, og nektet å forhaste seg. Jeg satte meg på armlenet, og han fortalte om feiringen av Arilds femtiårsdag hos Geir Mork uka før. Det hadde vært gøy, sa han, men han var blitt så full at han kom i klammeri med sjåføren på bussen hjem til Drammen og ble kastet av i Lierbakkene og sjanglet langs motorverveien til han ble plukket opp av en politibil i tunellen og satt på glattcelle. Seksti år og på glattcelle, stønnet han, og det var som alltid oppløftende å konversere med Triztan, for han var i regelen verre stilt enn meg. Da vi var vel innstallert, dro vi med Thorvald Steen til en ungdomsskole der vi skulle konkurrere i litterær opplesning. De unge skulle stemme fram en vinner, og vi fridde ublu til deres laveste instinkter under våre tildelte sju minutter. Triztan kastet sjokoladepenger ut i salen, og jeg vurderte å vise puppene mine. En lokal poet som behersket kunsten å rime, vant. Da vi gikk derfra, var vi usikre på om vi likte utviklingen i bokbransjen. Så ringte redaktøren min og jeg svarte spent, for jeg hadde akkurat levert et manus om et turbulent forhold mellom en dramatiker og en tyskprofessor og lurte naturlig nok på hva hun syntes. Hun likte det, sa hun, og jeg husker den indre jubelen ordene fylte meg med, men også uroen som meldte seg like etterpå da jeg fikk en tekstmelding fra Arild som skrev at han var i byen, han ville bare jeg skulle vite det.

Oppskjørtet ringte jeg min venninne og forhenværende redaktør i diverse litterære publikasjoner, Birgit Hatlehol, som sa jeg ikke måtte være der alene når han var der. Jeg skjønte hva hun mente og kjørte til Oslo og hentet henne, vi ankom Lillehammer ved midnatt, snek oss usett inn på Breiseth og la oss anføttes i senga på mitt lille enkeltrom. Telefonen begynte snart å ringe, men Birgit trakk kontakten ut. Hadde ikke hun vært der, hadde jeg sikkert tatt den. Neste dag unngikk vi frokostsalen og gikk aktsomt ned til Søndre park der jeg skulle samtale med Hanne Ørstavik og en svensk poet om å være kvinnelig forfatter. Hanne Ørstavik sa at hun var lei av at kjønnet ble trukket inn når det var irrelevant for romanen, mens den svenske sa at hun skrev med kjønnet, at hun skrev kjønnsskrift, at hun ville at hver bokstav skulle lukte av fitte. Ordstyreren spurte hva jeg mente, men på grunn av gårsdagens bilkjøring hadde jeg ikke fått forberedt meg og mumlet at jeg var enig med Hanne Ørstavik, samtidig som jeg fryktet at manuskriptene mine og særlig det siste luktet av både det ene og andre. Så kom en ung debutant på scenen og leste et illustrerende dikt om en kvinne som blir voldtatt av kjæresten sin, så var samtalen over og vi gledet oss til neste post da Dagblad-nestoren Fredrik Wandrup skulle intervjue dikt-nestoren Kolbein Falkeid, publikum strømmet til. Jeg måtte bare en rask tur oppom Gravdahl bokhandel der jeg hadde lovet å snakke to minutter om Jørgen+Anne = sant, som de hadde på salg, Birgit passet bordet så lenge. Jeg løp opp, men da jeg sto foran kundene i Storgata, ville jeg heller snakke om romanen jeg nettopp hadde fått antatt. Da jeg begynte på den, sa jeg, var arbeidstittelen Kjærligheten som tålte alt, mens det den ikke tålte, viste det seg, sa jeg, var at jeg gikk den etter i sømmene.

Så lo jeg og skulle fortsette da jeg så Arild lent til en lyktestolpe, blek, men fattet ved siden av Nansenskolens Helge Salomonsen som ikke var fattet, men blek, og jeg brøt sammen ved synet av dem, begynte å hulke og løp inn i butikken og gjemte meg bak
en hylle med selvhjelpsbøker. Helge kom etter, klemte meg og sa: Arild grein i går. Og jeg grein enda høyere og turte ikke gå ut og møte ham. Men da jeg hadde samlet meg litt, sa jeg at vi kunne ta en øl på Haakons når jeg bare hadde fått tak i Birgit, vi ville være der om et kvarter. Helge gikk, og jeg ringte Birgit som forbannet seg selv for å ha sluppet meg av syne tre minutter. Straks etter var hun der og jeg falt sammen igjen, og hun sa vi måtte avlyse Haakons, men jeg insisterte på å klare det, å face fobien. Vi gikk til Haakons, og jeg klarte det, drakk mange øl med Helge og Arild og andre ved et bakgårdsbord, til Arild måtte dra for å foredra om Ibsens svigermor på biblioteket. Da jeg forhørte meg med Thorvald Steen noen dager seinere, fikk jeg vite at han hadde virket ukonsentrert, og det frydet meg, til jeg fikk vite at han hadde klint med en dramatiker om kvelden, det pinte meg. Birgit og jeg satt vel på toget da det skjedde, vi kunne ikke ta bilen på grunn av ølen, så det ble en dyr tur, for neste dag måtte jeg ta toget opp igjen og hente den. Greide i hvert fall å gjøre det ubemerket, å ikke støte på en eneste festivaldeltager. For når du ikke er på festival, vil du ikke bli minnet om eksistensen av den.

Et par år seinere var Birgit hanket inn som kunstnerisk ansvarlig og hadde hyret Arild til å intervjue meg om romanen om det turbulente forholdet mellom dramatikeren og tyskprofessoren. Han kom med ny kjæreste, og vi hilste høflig før vi gikk på scenen i parken i sola der Arild bekjente at den mannlige karakteren i boka var av en type han helst ikke ville støte på i en mørk bakgate om natta. Jeg protesterte og sa jeg fant ham ytterst fascinerende og interessant og særlig seksuelt attraktiv, og stemningen ble gemyttlig på scenen, vi lo og mimret om gamle dager, og det var ingenting å si på applausen. Arild måtte dessverre løpe videre til Nansenskolen der han skulle diskutere Natos nye strategikonsept og bombingen av Serbia, mens jeg gikk til biblioteket der den danske forleggeren Claus Clausen intervjuet psykiater Svein Haugsgjerd om frie forhold og psykiater Finn Skårderud om utroskap, ytterst underholdende begge deler. Så skulle Gyldendal presentere tre unge kvinner som hadde skrevet romaner om egen spisevegring på litt ulike måter, og jeg beveget meg til Lillehammer Kunstmuseum der Pushwagner hadde en festlig, fargesterk utstilling i annen etasje, og Nina Witoszek og Göran Rosenberg diskuterte Europa i kaféen i første. Nina Witoszek refset AKP-ml-erne for at de hadde vært AKP-ml-ere og Espen Haavardsholm var enig. Så var det allerede kveld og tid for fest. Og mens den gemene hop hang i den store salen i Banken, foreslo jeg at vi inviterte en engere, festligere krets ned i bomberommet. Inger-Elisabeth Hansen og Torgeir Schjerven, Torgeir Rebolledo Pederen, Triztan Vindtorn og Elfi Sverdrup og Øyvind Berg, som var festivalens drivende kraft i de tidligste år, den gang deltagerne ble mottatt med hvitveisbuketter plukket av utrettelige frivillige. Og Torunn Margrete Eriksen, som fikk festivalen opp å stå, i sin tid, gjorde oss selskap sammen med Anne B. Ragde og andre som er gode til å synge skillingsviser pluss en marokkansk sosialantropolog som lurte på hva slags rituale han var med på. Birgit dro den fjorten vers lange visa om kvinnen som overlever hai-bitt og overkjørsler og fall fra taket, men neste dag står like fornøyd og vanner roser på sin altan, og det er fordi, kommer det fram i siste vers, at hun hver dag i et halvt glass vin tar en dose aspirin. Og jeg ringte Arild for å få ham til å joine det gode selskap med den nye kjæresten, men hun hadde ikke hatt sansen for seansen i parken, de hadde kranglet og det utartet til håndgemeng og Arild hadde fått et ukledelig blått øye og mistet en tann, men det er slikt som skjer på litteraturfestival.

Året etter kom jeg selv til skade da jeg forsvarte Stig Larssons rett til å røyke cannabis i Breiseths peisestue. Det var redaktøren til Pater Pollestad som mente Larsson burde gå utenfor da det var unge mennesker tilstede, medlemmer av en lokal teatergruppe som skulle spille scener fra festivaldagen for festivaldeltagerne, som kveldsunderholdning. Men jeg gikk opp på en stol og forsvarte den kontroversielle Larsson, med ildfulle vendinger om forfatteren som opprører, bohem og grensesprenger, og kom til å velte et bord med noen flasker, og så gikk stolen i gulvet og jeg falt og slo hodet i peisen og måtte på legevakten og bli sydd. Men neste dag sto jeg like fornøyet og vannet rosene på min altan. Og kom meg til Café Stift der jeg skulle diskutere kritikernes rolle med en som mente de var for strenge og en som mente de var for milde, og en som mente de burde bygge opp, framfor å rakke ned, og en som mente at forfatterne kunne ha det så godt. Jeg sa, som jeg sa hvert år når kritikken kom på tale, at en middelmådig kritiker kan gjøre mer skade enn en middelmådig forfatter og fikk applaus dette året, som de foregående, for ingen husket at det var sagt før, slik jeg ikke husket fra hvem jeg hadde stjålet det. Fra Stift sprang jeg til parken der Per Petterson og Roy Jacobsen skulle avsløre sine litterære forbilder og husker jeg ikke feil, nevnte Petterson noen amerikanske og Jacobsen noen islandske. Så måtte det være nok program for en dag, mente jeg, særlig med tanke på min hodeskade og på at været var bra, så jeg tok en øl under sola, og Herman Willis gjorde meg selskap og Torgrim Eggen kom, og Tove Nilsen satte seg ned, og redaktører fra alle forlag betalte med kortene sine en stakket stund, før de reddet seg til rommene, og forlagssjefen i Spartacus, Per Nordanger, ba om å få låne fem hundre kroner av meg, og jeg tenkte at det sannelig var endringer på gang i bransjen, når forleggerne måtte be forfatterne om lån.

Da kaféen stengte serveringen for kvelden, var det ingen grunn til ikke å fortsette det oppløftende samvær på mitt hotellrom, så det gjorde vi, til resepsjonisten kom med en vekter og sa at festen var slutt, og selv om jeg protesterte, gikk alle, bortsett fra en dumpet elskerinne til en berømt forfatter, og redaktøren i Cappelen Damm, Harriet Karoliussen, som sov over, og om morgenen, da elskerinnen til den berømte var løpt for å be om nåde, ble Harriet og jeg liggende og tulle og tøyse, for ingen av oss hadde noe bedre på programmet. Og når vi først lå der og hadde det morsomt, var det ikke noe i veien for å åpne barskapet og åpne den kalde ølen som sto der, og siden bestille noe vin og mat fra restauranten og ligge i senga hele dagen og drikke og snakke til om kvelden, da jeg måtte stå opp og gjøre meg klar til å gå fra bar til bar og lese opp med Dag Solstad.
Jeg møtte opp i peisestua ved halv ellevetiden som avtalt, der han satt med kona Therese Bjørneboe, og jeg buste ut med at jeg var noe redusert fordi jeg hadde tilbragt dagen i senga drikkende med en kvinne. De lot seg ikke affisere, men Dag Solstad har i ettertid beskrevet episoden med disse ord:

«Vi skulle gå fra pub til pub og lese opp, i alt på fire puber tror jeg, den ene verre enn den andre, og dette var en lørdag kveld i Dølenes hovedstad, og vi skulle starte på den første puben kl. 22 (kanskje var det 21, nei det var 22). Jeg møtte Vigdis en halv times tid før vi skulle starte. Hun var på det tidspunktet mer beruset enn noen av de pubgjestene vi kom til å møte, kunne drømme om å bli, for ingen pubgjest kunne engang drømme om å slippe inn på en norsk pub i den tilstanden Vigdis nå var i. Men jeg pustet lettet ut. Jeg hadde gruet meg på forhånd, hva angikk meg og mitt publikum, men nå pustet jeg lettet ut. Dette kom til å gå bra. Og det gikk bra.»

Jada, det gikk bra, men jeg var litt bekymret og bestemte meg for å endre image. At det måtte være forskjell på å være på festival som trettitre-åring og femtitre-åring. Så året etter sørget jeg for å si ja til så mange krevende oppdrag at det ikke ville bli tid til eskapader. Jeg skulle presentere den palestinske forfatterinnen Sahar Khalifeh som skulle holde årets Bjørnsonforelesning på Høgskolen og deretter intervjue henne på Nansenskolen og deretter delta i debatter om Knut Hamsun og nazismen og forholdet mellom litteratur og politikk. Jeg leste meg opp på Khalifeh og palestinske kvinners situasjon og Palestina-Israel-konflikten og på Hamsuns forfatterskap, som jeg aldri hadde lest i sin helhet. Det er derfor, også, vi sier ja til å dra på festival, tenkte jeg, i hvert fall når man er blitt et modent og ansvarlig menneske, for å måtte kaste seg over utfordrende emner som krever din fulle tankekraft. Og hvis festivalen er internasjonal, slik festivalen på Lillehammer er, med prominente gjester fra alle verdenshjørner, får man i tillegg til å hilse på celebriteter, muligheten til å forbedre sin engelsk.

Jeg ankom Høgskolen vel forberedt, og da introduksjonen av Khalifeh var gjennomført, fulgte jeg foredraget og gjorde notater og lærte mye, og intervjuet henne på Nansenskolen og lærte mer. Og da intervjuet var over, motsto jeg parken og ølen og Stift og vinen og forleggere med bankkort, og gikk i stedet til mitt hotellrom og forbedret min Hamsun. Og da debattene om litteratur og politikk var over, og noen hadde ment at alt er politisk, og andre at det fikk være måte på, dro jeg til Nansenskolen og holdt ord for natta, og gjorde det edru, og gikk deretter til hotellet og la meg og åpnet ikke da det ble banket på av folk som mente jeg burde ha nachspiel. For jeg skulle delta i et radioprogram dagen etter, med selveste litteraturformidler og Hamsun-kjenner Atle Kittang, som jeg beundret. Vi møttes på NRK ́s distriktskontor og klemte hverandre, for vi hadde hilst før, hos den før nevnte Linneberg, og da hadde Kittang spilt vakkert på piano, kunne jeg huske, og nå snakket han vakkert om Hamsun med sin melodiøse, poetiske nynorske stemme, slik jeg husket den fra Luft, vind, ingenting om Hamsun og den lille boka om Sigmund Freud jeg hadde lest i filler og biter. Det var stort for meg å sitte i studio med ham, og å få kjøre ham tilbake til sentrum etterpå, og når jeg hadde ham slik for meg selv i bilen, måtte jeg spørre ham om kjærligheten, for han hadde nettopp funnet den, visste jeg, han var nygift, og da var det vel håp også for meg? Det trodde han bestemt, sa han og smilte oppmuntrende, og vi klemte hverandre til avskjed, og siden har jeg ikke sett ham. Det ble Atles siste festival dessverre. For om det er håp for oss på kort sikt, vet vi hvordan det ender, og det glemmer vi ikke på festival for det skriver litteratene mye om, og de beste av dem, som Atle, gjør det på vakkert og fortrøstningsfullt vis.

Så det blir lettere å bære det du erfarer når du deltar, år etter år, at det tynnes i rekkene, hvordan folk faller fra. Stig Sæterbakken og Triztan Vindtorn og Torunn Borge og Terje Johannesen og Jon Sveinbjørn Jonsson og Georg Johannesen, men heldigvis kommer nye stemmer stadig til, slik at Kjersti Annesdatter Skomsvold og Erlend Nøtvedt allerede er for veteraner å regne, men de oppfører seg ordentligere enn vi gjorde, har jeg inntrykk av, men kanskje er det bare noe jeg tror, fordi jeg ikke henger på kaféene så langt på natt lenger, slik at jeg ikke får med meg hva de bedriver? For i fjor eller forfjor støtte jeg på Selma Lønning Aarø og Henning Bergsvåg og Jon Øystein Flink på torget, de hadde vært på polet og skulle til hotellet og vorse, sa de, så holdt de altså fremdeles på, de fremdeles unge, midt på lyse formiddagen. Rom 311, ropte Selma etter meg, og jeg ble smigret over at hun trodde det var gang i den gamle tanta selv om hun var kommet i overgangsalderen. At den ikke var noen hindring, skulle imidlertid vise seg neste dag, da jeg slo meg løs, ikke på rom 311, men på quizen, som som vanlig ble avholdt i Bankens store sal og som laget til Dag Solstad vant, som vanlig. Ja, de hadde hentet ham opp til byen i ens ærend under påskudd av at han skulle snakke om Kierkegaard og Ibsen, for om dem sa han fint lite da vi møtte opp på baren ved elven for å høre, men ved det runde bordet i Banken var han ikke skåret for tungebåndet, selv om han hvisket med sin laveste stemme for ikke å røpe de riktige svarene for sine konkurrenter. Det var ganske irriterende å sitte på lag med uberømte barnebokforfattere og nyansatte redaktører i perifere tidsskrifter og få spørsmål skreddersydd for laget til Solstad på bordet bortenfor, der de humret og ropte: Ja! og Netopp! Det var altså ingen vits i å være edru, så jeg bestilte ganske mange flasker hvitvin. Og da Solstads lag vant, for sjette gang på rad, og løftet den svære, ganske vulgære gullpokalen i været, slo jeg på glasset og fortalte forsamlingen at jeg fant quizen urettferdig, for det var ingen spørsmål om hetetokter og overgangsalder, til tross for at det var kvinner i klimakteriet som holdt bokbransjen oppe. De i overgangsalderen klappet, og det var en hel del.

Samme år, eller året etter, eller året før, ble den norske litterære kanon kåret og sitater fra de femogtjue viktigste verkene inngravert på plaketter som ble støpt ned i grunnen på sentrale steder i byen, og i løpet av festivalen skulle de avdukes. Jeg hadde sagt ja til å avduke sitatet fra Aasmund Olavsson Vinjes Ferdaminne på Lillehammer jernbanestasjon, hvorfor ikke?
Jeg tok toget, for jeg skulle være litterært innslag underveis, sammen med svensk-kurdiske Mustafa Can. For når forfatterne likevel satt der uvirksomme på toget med potensielt betalende festivalgjester, kunne de vel drive reklame? Vi gjorde som vi var bedt om og betalt for, reiste oss og leste med høye røster fra våre verker, men medpassasjerene var uinteresserte og ukultiverte, snakket i telefon og hysjet, og noen reiste seg og gikk. Så satt vi molefonkne tilbake og Mustafa bladde distré i programmet og spurte hvem Vinje var. Vinje visste jeg lite om, viste det seg, og Mustafa spurte hvorfor jeg da var valgt til å holde tale om ham.
Tale? spurte jeg, det hadde ingen fortalt meg, men nå så jeg det, svart på hvitt, og jeg som trodde jeg skulle rive et tøystykke vekk og si: Voilà!
Vi hadde passert Moelv, det var ti minutter til ankomst, jeg slo Arilds nummer, som jeg fremdeles kunne utenat, ba til Gud om at han måtte svare, og ble bønnhørt. Jeg forklarte ham situasjonen, og han ga meg en instant-Vinje-innføring, så da jeg steg av på Lillehammer stasjon fem minutter seinere, gikk jeg med rolige skritt mot velkomstkomiteen og utsendingene fra Gudbransdølen Dagningen og sa disse bevingede ord:

«Vinje, den godeste Aasmund Olavsson Vinje, var ofte ute i hardt vær. Kritikeren Hartvig Lassen, rektor ved Bergen Pigeskole, og for øvrig en filosofisk og litterært belest og ellers ikke dårlig kritiker, sa en gang dette om ham:
Halvhet i tanke, halvhet i kunst, halvhet i alt – det er hele Vinje!
Men Hartvig Lassen er for lengst gått i glemmeboka, mens Vinjes setninger nå er inngravert i edelt metall og støpt i Lillehammers ærverdige jord og dermed foreviget og dessuten skal avdukes her i dag! Døl ble han kalt og dølamål kalte de språket hans, men han snudde det, den vovede Vinje, til sin fordel og kalte bladet han utga for Dølen og det arrogante Monrads Morgenblad for Mærrabladet.»

I ettertid framstår det ikke opplagt at jeg skulle avduke Vinjes sitat fra Ferdaminne, i stedet for Øyvind Rimbereid for eksempel, eller Thure Erik Lund for eksempel. Da var det mer fornuft i at da festivaltemaet et par år etter var penger, og de trengte en usympatisk og frekk person til å agere bankdirektør fra borgerskapet, og vert for den store Banknatta, falt valget på meg. Og igjen fikk jeg glede av å ha en forhenværende kjæreste, som lånte meg en dress som passet. Hatt og slips fikk jeg låne av to generøse frivillige. Med dette antrekket på kroppen følte jeg meg nådeløs og usårbar og ba skamløst om gratis drinker i alle barer, og ingen turte si nei. Da jeg støtte på Per Nordanger fra Spartacus, krevet jeg inn mine fem hundre kroner med rente og renters rente og fikk det umiddelbart. Det var lett å være bankdirektør. Jeg introduserte det ene innslaget etter det andre med ironiske spark til en bransje som smykker seg med kunst, kultur, katedral, mens den i realiteten er børs, bank, bestselger, hvorfor ikke si det som det er: Bort med uselgelige uleselige poeter, forfattere som bare skriver én bok i året og i tillegg en uforståelig, jålete oppstyltet en. Bort med usoignerte, ubarberte loslitte brilleslanger og usexy gråhårede gamlinger som bare gjentar seg selv. Å, det var deilig å få sagt det som alle vet og alle tenker, men ingen tør uttale, og likevel var jeg trist da jeg tuslet hjem og tok dressen av, hvordan skulle det gå med oss alle?
Også om morgenen var jeg nedstemt, men hadde heldigvis en hund å være sammen med, for man blir glad av å henge med hunder, se dem løpe og logre med halene, takknemlige over å være til. Det var Demian Vitanza som var hunden. Gabriel Moro, som var kunstnerisk rådgiver det året, hadde fått det for seg at vi skulle gjøre noe sammen, og Demian ville undersøke hva det gjør med forholdet mellom hund og eier at hunden kjøpes og kan selges og er prisgitt eieren som eier den. Demian hadde hundekostyme og var min, fullt og helt. Jeg gikk med ham i bånd gjennom byen og ville være hengiven og kjærlig, men det holdt hardt når han løp etter damene og snuste dem under skjørtene, da måtte jeg korrigere og skjenne. Og skulle jeg i butikken, og det skulle jeg, måtte jeg binde ham utenfor til en takrenne, og da begynte han å pipe og lengte. Da vi var i parken for å høre Beate Grimsrud lese fra En dåre fri og Agnes Ravatn kåsere om sin økonomiske misære, begynte han å bjeffe, og jeg måtte snakke hardt til ham. Da ble han deprimert og ville gjøre meg blid igjen og vise meg sin underdanighet ved å legge seg på rygg med store fakter og mange lyder, og til slutt måtte vi gå. Og inn på biblioteket der Kjartan Fløgstad skulle presentere den siste boka si, som jeg gjerne ville høre om, kunne jeg ikke ta ham, og bandt jeg ham utenfor, begynte han å ule, for han følte seg ensom uten meg og ville være sammen med meg hele tiden, og slåss med andre hunder og tisse på stolper. Men det var kjedelig for meg i lengden, for selv om han var søt, sa han ikke annet enn voff, og det var kjipt når det skjedde så mye interessant like i nærheten. Ragnar Hovland og Tove Bakke skulle lese tekster fra Cuba, og Ragnar spille ukulele, men jeg ville gå glipp av det, på grunn av hunden.

Jeg så ikke annen utvei enn å auksjonere ham bort. Gikk til Søndre park da det litterære programmet var over, inntok scenen og viste ham fram, men ingen bød. Han er gratis, ropte jeg i desperasjon, men ingen ville ha ham. Da blir det avlivning, truet jeg, uten at noen reagerte, så tuslet vi i retning byens dyreklinikk som kunne hjelpe meg for femten hundre kroner.
Det var en tankevekker. Jeg sov ikke på flere netter, rystet av den overraskende innsikten i min egen brutale og hovmodige menneskenatur. Av ren skyldfølelse bestilte jeg hund da jeg kom hjem. Ingen skal si at erkjennelser på litteraturfestival ikke får betydning for det virkelige livet.

Sånn hadde det seg at da jeg ankom Lillehammer to år seinere, skulle jeg ikke bo på Breiseth, men på Birkebeinerhotellet utenfor byen, der de har hunderom. Og det var kanskje like greit, tenkte jeg, å husere langt fra byens skjenkesteder. Første formiddag gikk jeg, etter å ha luftet min Emma Hjorth, ned til Café Stift, der jeg skulle samtale med Dorthe Nors og Lena Andersson under vignetten Den vanskelige kjærligheten som festivalledelsen åpenbart mente jeg kunne noe om. Med tungt hjerte hadde jeg lest Nors Minna mangler et øvelokale og med fornøyelse Anderssons Egenmäktigt förfarande – en roman om kärlek, om Esters umulige forelskelse i kulturmannen Hugo Rask. De leste litt, så snakket vi litt, og ble deretter enige om at kjærligheten er vanskelig og at kjønnene er forskjellige, men ikke så forskjellige, for kjønnsrollene er i endring, og hva er natur og hva er kultur og så videre. Så løp jeg til Nansenskolen og diskuterte sakprosa med Åsne Seierstad og Jan Kjærstad som begge mente at begrepet sannhet er problematisk. Deretter løp jeg til hotellet der Emma ventet tålmodig. Jeg gikk en lang tur med henne, og vel tilbake kjente jeg behov for et glass, for jeg var ferdig for dagen og ikke så verst fornøyd med egen innsats. Men jeg ville ikke ta hunden med i byen, for jeg visste fra fjoråret hvor komplisert det var med hund.

I stedet tok jeg Emma med bak i hotellhagen og satte meg i det veldig grønne gresset i solveggen med en kagge hvitvin og mac-en. Der satt jeg og hygget meg, mens Emma løp lykkelig, og jeg tenkte på alt det smarte Lena Andersson hadde sagt. Og jeg skrev noen lange mail til henne, for når man er på festival, men ikke der det foregår, lengter man dit og blir rastløs. Hun svarte på den første og andre og tredje, men ikke på den fjerde som omhandlet min skjøre psyke, eller den lange femte, om min barndom eller den enda lengre sjette om vanskelighetene ved å være en offentlig figur som stadig får underlige private henvendelser det er umulig å svare på. Og jeg ble fornærmet, selv om jeg visste hun var på vei inn for å se Liv Gulbrandsens bejublede kortversjon av Fifty shades of grey. Jeg drakk mer, og fikk for meg at Andersson var en Rask som fikk folk til å bli opptatt av seg, for så å forsvinne ut av livene deres, som om ingenting hadde hendt, og det skrev jeg til henne i en ganske anklagende tone. Heller ikke den fikk jeg svar på, og forresten kunne det være det samme, for jeg skulle sannelig ikke være noen påtrengende Ester, det kunne hun bare glemme, og angre, men nå måtte jeg tisse og skulle gå inn i hotellresepsjonen, da jeg syntes jeg så Terje Dragseth der inne og rygget tilbake. For han hadde nettopp under lanseringen av sin nye novellesamling, refset sine kolleger for ikke å skrive politisk og samfunnskritisk rått nok, og hadde nevnt meg ved navns nevnelse, sammen med Roy Jacobsen, som eksempler på forfattere som i hvert fall ikke skrev politisk, som i hvert fall ikke gjorde noe nytt under sola, så hvordan skulle jeg opptre i møte med ham?

Jeg turte ikke gå gjennom resepsjonen av redsel for å støte på Dragseth, og tenk om også Andersson, som jeg nettopp hadde anklaget for å være en kynisk Rask, også bodde her? Hvordan komme seg i sikkerhet for slike folk, når man må tisse var spørsmålet, og det er i grunnen den slags spørsmål som dominerer på festival. Da kom jeg på at vinduet mitt sto oppe, og jeg bodde i første etasje, så da kunne jeg vel krype inn gjennom det? Jeg listet meg rundt hjørnet og holdt vakt, ventet til Jan Erik Vold og en jazzmusiker som skulle opptre i Banken om kvelden var kommet vel innenfor, listet meg til vinduet, fikk åpnet det ganske mye, kastet Emma inn og skulle følge etter, men rumpa mi var for svær og jeg satte meg fast. Da hørte jeg Britt Karin Larsens milde stemme bak meg, – Vigdis? spurte hun, og jeg vred på hodet og der sto hun med ryggsekken og sin beroligende skikkelse. Jeg forklarte situasjonen og ga henne nøkkelkortet, tre nervepirrende minutter seinere sto hun på rommet mitt og koste med hunden, og så fikk hun vinduet helt opp så jeg kunne krype inn og i redning.

Hun var på vei til middag med sin redaktør Harriet Karoliussen som jeg hadde hatt et Lillehammer-eventyr med for noen år tilbake, for å feire at Britt Karin hadde fått Doublougprisen. De skulle spise på en restaurant utenfor allfarvei, fordi Britt Karin var like nervøs for store menneskemengder som meg, og særlig slike som besto av litterater. Og jeg ble invitert med, og det ble en minneverdig middag full av mimring. Harriet husket ikke eventyret vårt slik jeg husket det, insisterte på at hun aldri hadde sovet over på rommet mitt, og da jeg minnet Britt Karin om den gangen hun og jeg skulle lese opp på Maihaugen og jeg hadde glemt boka jeg skulle lese fra og i all hast fikk låne en av Jo Eggens og i stedet leste opp fra den, mente hun at det var Arne Rustes bok jeg hadde lest opp fra. Og da Harriet skulle fortelle om sin største opplevelse på Lillehammer, nevnte hun den gangen hun hadde hatt ansvaret for den feirede amerikanske romanforfatteren Richard Ford, mens jeg var sikker på at Richard Ford aldri hadde vært på Lillehammer, men tvert imot gjestet Bjørsonfestivalen i Molde mange ganger.

Stemningen ble amper rundt bordet til vi minnet hverandre om at felles sannhet ikke finnes, og at det i hovedsak er bra at vi husker forskjellig for da er det dumt å framstå bråsikker, og tvilen vil komme den usikre erindrende til gode. Og at det er en god ting at debattene om litteraturkritikken og kjønnenes betydning og forholdet mellom litteratur og politikk stadig arrangeres, år etter år og med nye deltagere som ser sakene i et nytt lys, for endelige svar på komplekse spørsmål finnes ikke, for alt er i bevegelse. Derfor, mine venner, skal vi hyppig oppsøke litteraturfestivalen for ikke å forherlige oss i egen sikkerhet, den verste av alle laster.