Frivillig på festival – et tilbakeblikk

Av Kjell Hole, juni 2015

På festivalkontoret var det fullt av folk. Jeg kjente ingen. Noen sto i kø, andre satt fordypet i programmet, mens atter andre så seg rundt for å se om de ble gjenkjent. Ingen kjente meg. Det var onsdag. Jeg fikk min T-skjorte og gullfarget armbånd – mitt festivalpass. Klar til innsats. Jeg hørte til gruppe 6, med Inger som føringsoffiser. Sigrid Undsets Bjerkebæk skulle være min arena. Der var jeg til avtalt tid kvart over fem.

Men før det var det tid til å høre på Sara Stridsberg og Cathrine Knudsen i samtale med Finn Skårderud om grensene i det menneskelige. Det hadde jeg sett fram til, det pirret nysgjerrigheten. Avlyst! Ingen begrunnelse – to frivillige foran døra bare ristet på hodet, visste ikke hvorfor, men slik var det. Stakkars frivillige, tenkte jeg, og innså at jeg var en av dem.

Nye muligheter til samme tid på Galleri Zink. Full fart opp bakken til Storgata. Der slapp jeg inn, men kun til ståplass. Vi fikk høre om å bruke seg selv, eller var det å bruke hverandre? Kjersti Skomsvold og Sverre Koren Bjertnæs, i samtale med Kåre Bulie, utvekslet synspunkter på det å skape, om forholdet til annen kunst og det å ha sitt eget liv som utgangspunkt for kunst og litteratur. De undret seg og spekulerte. Det syntes å være nye tanker for dem begge. Like før det var slutt, spurtet jeg videre til Teltet på torget. Der var det selvbiografi vs. fantasi. Stinn brakke og høy stemning. Det skulle bare mangle, det var Dagbladet-debatten, ledet av Fredrik Wandrup. For eller mot Knausgård? Ingvar Ambjørnsen fastslo med ettertykk at han aldri ville skrive om sin mor og far, Helene Uri var noe i tvil, men vedgikk hun jukset litt i De beste blant oss. Lars Petter Sveen, som har skrevet Guds barn, har holdt seg til Jesus og disiplene, etter at han for noen år siden skrev om Å køyre frå Fræna – et gudsforlatt sted mellom Molde og Hustadvika, som mange har forlatt før han, bl.a. også en kjent forfatter. Nok om det, jeg skulle i ilden på Bjerkebæk.

Jeg kom samtidig med Siri, og like etterpå dukket Reidun opp. Siri var sjefen. Hun hadde kassa og erfaringen. Klare meldinger, ørneblikk. Damene på Bjerkebæk var også til stede – vennlige og bestemte. Her var det plass til 70, men flere stoler i kafeen, om nødvendig. Åtti var grensen, kanskje 82, muligens 85. Ingen ståplasser. Brannforskrifter, HMS, dårlig luft, rømningsveier og fanden og hans oldemor. Folk sto i kø, noen med billett og andre med festivalpass i ulike farger. De fleste slapp inn, men noen måtte snu. Siri var fast i fisken og lot seg ikke rokke.

Fanden var Kjartan Fløgstad og oldemora het Marte Michelet. Fascismens forgreininger var tema. Fanden var full av fan, og oldemora ville vite om fanden var marxist. Det bekreftet han, til tross for tilhørighet i hovudstadens kulturelite og gudbenådet nynorsk prosa. Mye humor, boksalg og signering. Stor stas! En lærerik debut for frivillig Hole, som på sin videre vei til Hagefest for alle, reflekterte over sine første opplevelser både som frivillig og som festivalgjest. Sola skinte og hagen på Nansenskolen var full av folk. Og der var de igjen, de som ser seg rundt for å se om de blir gjenkjent. Med billig vin og gratis grillpølse observerte jeg festivalveteranene. Fortsatt ingen som kjente igjen meg.

Torsdag. Bjørnson-forelesning med Margaret Atwood kl kl 10.00. Nei, ikke på Nansenskolen, der jeg var ute i god tid, men på Høgskolen. Pokker! Hvor er den? Inn i bilen og retning mot nord. Lillehammer fremstår som en metropol av uante dimensjoner. Enveiskjøringer, veiarbeid, rundkjøringer og dårlig skilting. Stress! Hvor er denne forbanna høgskolen? Hvorfor et stort skilt til Storhove, når det egentlig skulle stått Høgskolen i Lillehammer? Full parkeringsplass og trengsel i auditoriet, men jeg rakk forelesningen og fikk kaffe i pausen, og en klem. Det var to som kjente meg igjen.

Hva er en bok? Det skulle Atwood svare på. Det er ikke lenger så opplagt som det var på Bjørnsons tid, og verre blir det nok. Om 100 år skal det lages en bok, trykt på papir fra trær som er plantet i år. Margaret Atwood har alt skrevet første kapittel, som skal arkiveres til 2115. Bare en ting er sikkert, den boka får ikke jeg lese.

Så gikk det slag i slag. Først til kritikk og politikk i Kulturhuset Banken, der litteraturprofessor Ebba Witt-Brattström, den svenske kyklopen som nylig har utropt Knausgård til homofil og pedofil fascist, skulle i ilden, sammen med en danske. Med et kokett smil og flakkende blikk bekreftet Witt-Brattström at her skulle det ikke sies ett ord om selvbiografisk snikk-snakk, men snakkes om politisk nøytral litteraturkritikk i en polarisert samtid. Det ble så kjedelig som det kan høres ut, syntes jeg. Derfor gikk jeg en etasje ned, til Café Stift, kjøpte øl og lot meg rive med av ondskapens historie. Et ikke så veldig muntert tema som ble humørfylt belyst, mest av alt takket være Klassekampens Tom Egil Hverven. Atter en gang var denne unge Sveen fra Fræna i sentrum, en alvorlig og belest ung mann fra mine hjemtrakter. Med samme dialekt, og kjennskap til at han er en venn av min svigerdatter, lå det godt til rette for å si hei. Det viste seg at den alvorlige unge skribenten hadde et varmt smil og humoristisk sans når det kom til de nære ting og kjærleikens ferjereiser på tvers av Moldefjorden.

Tilbake til plikter på Bjerkebæk. Her skulle tre forfattere fremføre sine brev til Amalie, Camilla og Sigrid. Et voksent publikum var på vei, veldig voksent, tilsynelatende flere venner av Camilla Collett. Siri var fortsatt på post, Aksel og Inger var der også. Vi sjauet og flyttet stoler. Nå skulle de opptre i motsatt hjørne av forrige programpost, og Janneken Øverland passet på at Thorvald Steen fikk plass til rullestolen. Gullbånd ble satt på vent, svarte festivalpass marsjerte selvbevisst inn, oransje kunne heller ikke avvises. Hva skal vi si til grønne og grå? Siri telte og holdt orden. Til slutt sto hun utafor og sendte de overskytende tilbake til sentrum. Regnet pøste ned og Camilla Colletts gamle venner falt i søvn. En minneverdig seanse til ære for de gamle gudinner.

Dernest til ekstrajobb på Maihaugen og litterær festaften. Jeg slapp inn alle ved inngang 2B. Itt’no knussel! Vigdis Hjorth bidro med liv og lyst om egne opplevelser på festival. Lena Andersson utdypet kjærlighetens vilkår, med eksempelet Ester Nilsson, og Margaret Atwood dukket opp på nytt, med fokus på framtid og miljø. En munter dame med en dyster visjon. I tillegg var det besnærende jazzmusikk. Alt i alt en jublende suksess med glede og gråt.

Så ble det fredag. Fredagen er en frivillig dag, men ikke for frivillige på festival. Mer jobb. Mer Atwood for meg, denne gangen fra oversetterens ståsted i Søndre park, før de 10 beste under 35 ble framvist på scenen. Det var en blandet bande med mye talent og ungdommelig pågangsmot. Nesten alle var der. Min favoritt fra i fjor, Agnes Ravatn fra P2-lytternes romanpris, var på plass med en ny tekst for anledningen, mens min nye venn fra i går, Lars Petter Sveen, glimret med sitt fravær. Han var visst på vei til nye oppdrag. Jesus og disiplene er stadig i vinden.

Før mitt siste stunt på Bjerkebæk, var jeg innom Ensomheten på biblioteket. Etter ondskap, festaften og dristige debutanter, var det fint å høre Rune Christiansen om Ensomheten i Lydia Ernemans liv. Ensomhetens velsignelse skjønte jeg til fulle etter det ville kaos som oppsto på Bjerkebæk før Undsetforelesningen: Sigrid Undset, krigen og årene i Amerika, ved Sverre Mørkhagen.

Nå var det jeg som satt med kassa, solgte billetter, var ansvarlig og skulle ha oversikt. Hundre og femti kroner, takk. Massene strømmet på, uten stopp. Noen hadde betalt på forhånd, andre var på en mystisk reservertliste og atter andre var medlemmer av SUS, Sigrid Undset Selskapet. De skulle ha rabatt. Noen ville ha honnørbillett. Hørt slikt? Festivalpass i alle farger trengte seg på. Ingerid bar stoler, Reidun krysset av. Jeg smilte og tok betalt. Det var et lystig kaos og kontrollen glapp. Alle skulle inn, vi stoppet ingen. Jeg savnet Siri! På vei ut telte vi 118.

Regnskapet var umulig, men overskuddet var formidabelt. På festivalkontoret var det ingen til å ta imot pengene. Før natten falt på fikk jeg oppleve Kristin Lavransdatter på 30 minutter. En heseblesende og lattermild framføring ved en sprudlende Liv Gulbrandsen. Det var en virkningsfull vederkvegelse etter fortvilelsen på Bjerkebæk. Lørdag morgen leverte jeg regnskapet til gruppeleder Inger og stakk. Har ikke hørt fra Møyfrid. Neste år er jeg tilbake. Takk for meg!