En stadig vedvarende tanke

Det er fort gjort, i de glade sommerferiedager med bading, is og rekesmørbrød, å glemme den kaptiverende alvorstyngden vi kjente på under Dag Hareides folketale onsdag 25. mai i Søndre Park.

Derfor, og uten videre om og men, publiserer vi den her igjen, i skriftlig format, til ettertanke og omtanke.

Jeg er glad jeg er norsk

Av Dag Hareide. Folketale under Litteraturfestivalen 2016

Ja, jeg er glad jeg er norsk. Ja, jeg elsker dette landet. Det er en god hjemmefølelse. Det er det ene. Det andre er at nasjonalismen er den mest morderiske ideologi i vår tid på kloden. Hvordan takler jeg dette livsfarlige samrøret av noe så godt og noe så grusomt?

Dette er min tales hovedtema: Kan jeg ha en nasjonalfølelse samtidig som jeg avviser nasjonalismen?

Men først må jeg grave litt i spørsmålet: Hva er det å være norsk?

Har dere hørt historien om tyskeren, italieneren, franskmannen og nordmannen som fikk stipendier for å studere elefanter? Dette er en vandrehistorie i fordommer. Tyskeren valgte å studere elefantens anatomi og beinbygning. Italieneren studerte elefantens matvaner og restaurantvaner. Mens franskmannen naturligvis var mest opptatt av elefantens kjærlighetsliv og erotiske liv. Og nordmannen studerte hva elefantene tenkte … om nordmenn.

Muligens er det typisk norsk å være opptatt av hva som er typisk norsk. Men å fastslå hva som er typisk norsk blir fort en komedie. Vår dominerende religion kom fra en jøde i Midt – Østen, og før det hadde vi Odin som ble importert fra Sentral Asia. Alfabetet som jeg bruker til å skrive norsk har sin opprinnelse hos fønikerne. Tallsystemet som kan telle antall nordmenn kommer fra India via araberne. Poteten fra Latin-Amerika. Bondeyrket fra Tyrkia og Irak. Bunadskoene fra England. Sparken irriterende nok fra Sverige. Det representative demokratiet fra Frankrike og USA osv. osv.

Vi må stille spørsmålet mer presist og personlig. Hva er det ved det å være norsk som er viktig for meg og oss nå? Det første og opplagte er statsborgerskapet. Det gir en organisatorisk ramme og åpning for min deltakelse i et samfunn. Statsborgerskapet er uavhengig av skiferdigheter, religiøsitet, følelser for norsk natur og kultur. Men statsborgerskapet er ikke et helt blankt ark. Det står noe på arket: ifølge Grunnlovens paragraf 2 er det tre grunnregler for deltakelse i samfunnet: demokrati, rettstat og menneskerettigheter.

Men demokratiet er ikke mer typisk norsk enn det er typisk for New Zealand, Chile eller Botswana. Det står ingenting om å bygge på norske verdier i Grunnloven. Finnes det noen spesifikt «norske» verdier?

Jeg satt i kommisjonen som utformet formålsparagrafen i skole og barnehage som på mange måter gjorde forarbeidet til Grunnlovens paragraf 2. Vi var uenig om hvilke adjektiver vi skulle sette på vår verditradisjon. Vi fant til slutt et kompromiss hvor kristen, humanistisk ble satt sammen med henvisning til andre religioner og menneskerettigheter. Men to andre ting var vi helt enige om: For det første at vi ikke skulle si at skolen skulle bygge på norske verdier. Vi fant rett og slett ikke en spesifikk norsk verdi. Ikke en gang brunost. Og vi mente det ville være skadelig med noe som er så uklart og så begrensende. For det andre var det overraskende lett å bli enige om hvilke verdier vi ønsket, hva innholdet i den humanistiske og kristne tradisjonen er eller burde være: nemlig: respekt for menneskeverdet og naturen, åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet. Norge har valgt verdier som er ganske globale og som overskrider det nasjonale.

Konklusjon: Det å være norsk er å bygge på verdier som ikke er spesifikt norske. De er heller ikke spesifikt Vestlig som noen politikere hevder.

Men så er det dette «å føle seg norsk» da. Det er noe annet: Ikke så mye grunnleggende verdier kanskje, mer en slags identitet og en hjemfølelse knyttet til Norge. For meg er det viktigste: landskap, språk og fortellinger fra litteratur og historie. Det er det jeg føler når toget når fram til Mjøsa og jeg kjenner igjen innlandshavet med rullende åser. Det er det jeg tenker og føler når jeg leser om Askeladden og synger «den fyrste song eg høyra fekk». Det er tilfredstillelsen jeg har nå ved å få snakke til dere på mitt eget morsmål. Dette er en god nasjonalfølelse for meg. Det er noe de fleste som lever i Norge har fått i oppveksten eller noe man har valgt. Ikke alle steder kan være hjemme, og med et hjem hører en hjemfølelse, som kan utvides til en nasjonalfølelse.

Men kan denne nasjonalfølelsen utvikles til en morderisk politisk ideologi? La oss ta for oss den farlige nasjonalismen.

22 juli drepte en mann 77 mennesker fordi han ønsket et rent Norge. Han var nasjonalist. Vi beskrev han som galning eller einstøing. Men det er ikke mer enn to generasjoner siden statsledere i Europas fremste kulturnasjoner tenkte på samme måten og gjorde det samme: Hitler, Stalin, Mussolini, Franco.

Jeg jobbet en periode på Politihøgskolen. Der gjorde vi en beregning av antall drepte i forrige århundre. Vi fant ut at ca. 22 millioner var drept av såkalt vanlige mordere. I Norge gjør de det oftest i fylla og i affekt, og de gjør det bare en gang. Jeg har møtt flere av dem. De er ofte mønsterfanger i fengslet fordi de vet at de har gjort noe galt. Langt flere ble drept av folk som trodde de gjorde noe riktig: anslagsvis 150 millioner. De ble drept av militære og ikke minst politi (KGB, SS) og andre lovlydige borgere. De drepte for nazisme, kommunisme, religion og nesten alltid: for nasjonen. Nasjonalismen var ledende drivkraften til at så mange flere ble drept av folk som mente de gjorde noe riktig, enn av folk som visste de gjorde noe galt.

Dette er historie. Siden annen verdenskrig har verden opplevd mer fred, demokrati og økonomisk framgang enn noensinne i historien. Kanskje vil dette fortsette. Men jeg vil komme med en dyster advarsel. Se på stormaktene nå. Xi i Kina og Putin i Russland har erstattet marxismen med en stadig sterkere nasjonalisme og aggresjon mot «det utenlandske» utenfor og innen landet. I USA kan Trump bli president for å gjøre USA «Great again» og kaste ut mexicanere og nekte muslimer å komme inn. I India har et hindunasjonalistisk parti kommet til makten. Og buddhistene i Burma og tilsvarende i Sri Lanka og Thailand forfølger sine minoriteter. I Israel vil man gjennomføre lover som gjør staten mer jødisk. I Europa vokser det fram partier og regjeringer som bygger på nasjonalisme og frenetisk motstand mot innvandring. Og i flere muslimske land som Iran og Saudi Arabia hersker et totalitært diktatur basert på islam – det samme som IS ønsker å skape. Jeg kunne fortsatt med tendenser i Japan, Korea, Australia og en del land i Afrika – kanskje er det bare kontinentet Latin-Amerika som ikke følger nasjonalisme-tendensen i vår tid.

Og hva med Norge? Er vi også en del av dette?

Mitt lille land … Vel, er vi så små? Vi har f.eks. verdens nest lengste kystlinje. Men vi er få mennesker. 5 millioner kan lett plasseres i en bydel i en av verdens storbyer. For å si som Piet Hein: «Det beste ved nordmenn er at det er så langt imellom dem». En liten nasjons kamp er som regel mindre morderisk, og kan være frigjørende. Våre nasjonale hellige år 1814, 1905 og 1945 handler om den lilles nasjonalisme mot den størres nasjonalisme. En underdog nasjonalisme får oftest sympatien, også fra folk utenfor konflikten, og jeg mener at det var frigjørende for oss.

Vi kunne endt opp som en stormakt. Vi prøvde i vikingtiden. Sverige og Danmark prøvde vekselsvis helt fram til 1814. I de 400 årene før 1814 ble det startet en krig hvert 10.ende år i Norden. Vi kan prise oss lykkelige at vi mislyktes med å samle Norden til ett rike på 1800-tallet slik Tyskland og Italia gjorde. Vi ble 5 små nasjoner i stedet for en stor. Vi ga opp våre kolonier i stedet for å starte kriger for å få oss nye. Vi løste også interne konflikter fredelig. Vi ble det fredeligste området i Europa i de siste 200 årene. Så hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?

Men et lite lands nasjonalisme kan ramme de som er svakere. Da Norges nasjonalisme blomstret fra slutten av 1800-tallet og vi fikk demokrati og parlamentarisme, så økte undertrykkelsen av minoriteter. Samene mistet beiterettigheter og ble tvunget til å snakke norsk. De reisende ble forfulgt og tvangsbosatt. I Odalen var det avstemning i kommunestyret på 1920-tallet om de skulle ha høstjakt på tatere. Det ble så vidt flertall mot. Men i 1933 vedtok det norske Storting en tvangssteriliseringslov som rammet taterne. Den var rasistisk både i sin begrunnelse og i sin konsekvens. Tvangssteriliseringen ble først avslutte i 1977.

Hvem rammes mest av norsk nasjonalisme i dag? Ja, jeg vil si: flyktninger og innvandrere.

Dette er et tema på flere arrangement på Litteraturfestivalen. Jeg skal være knapp. Hva betyr det når arbeidet med flyktninger flyttes fra en inkluderingsminister i Barne- og Familiedepartementet til en innvandrings og integreringsminister i Justisdepartementet? Smak på ordene: Fra inkludering til integrering … «Jeg vil ikke bli integrert til de holdningene som integrerings og justisministeren har,» sier Loveleen Brenna som nettopp mottok Fritt Ords ærespris. Hun føler en endring i Norge. «For første gang føler jeg meg som en innvandrer», sier hun. Om integrering er noe ensidig som innvandrere og flyktninger skal tilpasse seg; et sett norske verdier, noe fastsatt – uten gjensidighet, uten dialog – da begynner vi å nærme oss den farlige nasjonalismen.

Nasjonalismen slik jeg definerer den bygger på en forestilling om at innerst i sjelen – i min personlighet finnes det en identitet som sammenfatter hvem jeg er. En identitets-kjerne, En gyldig tilhørighet som forteller sannheten om meg. En sannhet som gjelder fra jeg er født og knapt endrer seg. En fundamental-identitet.

Putin, Xi, Trump og Khamenei og andre som vil herske over en nasjon prøver å samkjøre den nasjonale identiteten med andre identiteter som det økonomiske, det etniske, det språklige og ikke minst det religiøse for å få EN slik fundamental-identitet. Slik får herskeren mer makt over sinnene.

Og når du har fått definert deg selv som «absolutt» iransk/sjiamuslimsk eller indisk/hindu eller serbisk/ortodoks eller norsk/kristen-sekulær – så vil du automatisk få en motsats som lett kan utvikle seg til en fiende. Det blir en betvingende logikk. Vi tenker i motsetninger. Det blir oss mot dem. Todeling som en fotballkamp. Dikotomi.

Dette fungerer mest effektivt i diktaturer. Men demokratiet gir ingen sikring mot nasjonalismens grusomheter. England var i århundrer ledende i å utvikle ytringsfrihet, rettstat og valgdemokrati … i England – men samtidig styrte de halve jordkloden som diktaturer og kolonier. Nasjonalismen sørget for at de ikke innså inkonsekvensen.

Nasjonalismen kan være rått rent sinne, men oftere er den sinne på grunn av skamfølelse eller redsel. Hva er vi redde for i Norge? Jeg hører flere si er at de er redde for at asylsøkere skal true velferdsstaten og norske verdier og kultur gjerne med en henvisning til religion.

Nesten alle mennesker i Norge tilhører nå de 10 % rikeste i verden. Vi er verdens desiderte overklasse, Når politikere sier at vi må beskytte vår velferdsstat mot flyktninger, innvandrere og ikke sløse med bistand, så kunne de jo heller si det mer realt: Vi i overklassen må beskytte vår rikdom. Forskjellen mellom de rike og de fattige i verden har økt og økt de siste 200 årene til det har nådd en vanvittig urettferdig fordeling. Halvparten av verdens befolkning tjener mindre penger hver dag enn en kopp kaffe koster på Parkkafeen. Nasjonalismen tildekker og øker denne grusomme urettferdigheten i verden.

Jeg tror at det kan være riktig at en massiv innvandring vil kutte i vår rikdom. Men hva ble den såkalte «invasjonen» i fjor? Vi mottok 30.000 asylsøkere i 2015 og erfaringsmessig vil noe over halvparten bli. Vi kan diskutere om det er bedre måter å håndtere flyktningestrømmen på som f.eks. å ta vare på flere bedre i naboland, kvoteflyktninger etc. Ikke mitt tema i dag. Men jeg reagerer på panikken, den irrasjonelle frykten som skapes. 30.000 er ikke flere enn at de får god plass på tribunen på Ullevål stadion. Jeg vil si som Saga Noren hovedrolleinnhaveren i kriminalserien Broen. «Dere i Norge er så jævlig rike, og har så jævlig mye plass. Hva er problemet?»

Noe av det farligste er når nasjonalismen smelter sammen med religion. Ideen om nasjonalstaten oppsto i Europa ut av det vi kaller religionskrigene. I forrige århundre var det ateistiske ideologier som ble de store dreperne, men nå er religionen på vei tilbake. Også i Norge har det religiøse blitt et hovedtema i nasjonalismen og flyktningedebatten.

Det er besynderlig at religion brukes slik. Verdensreligionene overskrider nasjonale grenser, og forkynner den gylne regel: «Det du vil at andre skal gjøre mot deg. Det skal du gjøre mot dem». Og Jesus går enda lenger og forkynner at vi skal elske våre fiender. Neppe enkelt for en norsk forvarminister. Jesus sier også at de som vil følge han må gi det de eier til de fattige. Ikke enkelt for en norsk finansminister som styrer Oljefondet. Dette er ikke tilfeldige sitat med sentralbudskapet i evangeliene. Og det er for radikalt ikke bare for ministre, men for de fleste av oss. Jeg forventer ikke at vi skal gjøre som Jesus sier, men jeg forventer i det minste at vi ikke lyver på oss kristne verdier når vi gjør det motsatte.

Jeg har valgt en dyster fortelling om vår tid. Det finnes mange andre fortellinger som sier noe annet. Det har f.eks. skjedd mer samarbeid mellom verdens religioner de siste 40 årene enn de 400 årene som gikk forut. Ikke alle religiøse ledere lar seg kooptere av nasjonalistiske politikere. Både paven og norske kirkeledere har utviklet en lovende motstand mot nasjonalismens grusomheter. Blant muslimer kan vi nevne Marrakech erklæringen. Og det har vært en fenomenal vekst i alle slags former for fellesskap og sivilsamfunn på kryss og tvers av landegrenser rundt musikk, miljø, kvinnesak, menneskerettigheter m.m. Det finnes mange historier som motsier nasjonalismetrenden.

Men hva skal jeg personlig gjøre med den nasjonalistiske fundamental-identiteten?

Det blir jo også en utfordring til hver enkelt. Jeg har forslag til to identitetsøvelser som dere kan gjøre som hjemmelekse:

  • Den første øvelsen: Lag en liste over alle de «identiteter» som gjør deg til den du er i samfunnet. Du skal holde på til du minst passerer 50 slike sosiale identiteter. Hver identitet skaper et mulig fellesskap. Du har en utdanning, et yrke, et spesielt felleskap i jobben, et kjønn, en legning, et eller flere språk, en dialekt, en religiøs tro, en lidenskap for å gå på ski, et politisk parti eller engasjement i enkeltsaker, et fysisk handikapp, en fotballklubb du heier på, et favorittreisemål, en hjembygd du kommer fra … Hver av disse fellesskapene kan potensielt knytte deg til 10, 100, en million eller flere. Holder du på en slik stund har du tråder til de fleste folk på kloden.

Men samtidig (og dette er det geniale i øvelsen) når du har summert alle dine identiteter så er du mutters alene om akkurat den blandingen. Du har tråder og felleskap til mange i verden, men er likevel helt unik. Ingen følger ditt mønster. Og da får du en ny erkjennelse: Nemlig at uansett hva slags gruppedeling du gjør mellom oss – og dem, så vil de individuelle forskjellene være større innen en gruppe enn mellom dem. Ikke to kristne eller to muslimer er like. Ikke to nordmenn er like. Kan dette utvikle seg til det typisk norske at vi er så forskjellige?

Har du hørt historien om svensken, dansken og nordmannen som diskuterte hvordan barna kom til verden. Dansken mente at det måtte være storken ut fra sine observasjoner. Svensken hadde lært noe av Carl von Linne og prøvde å forklare det med blomsten og bien. Diskusjonen ble opphetet, og til slutt spurte de nordmannen: «Hva mener dere i Norge?» Nordmannen dro på det, men til slutt sa han. «Jeg tror det varierer litt fra kommune til kommune.»

  • Den andre øvelsen er å se på hver av disse identitetene og spørre hvilke av dem kan aldri forandres. Ta nå f.eks. meg. Dere vet antagelig ikke at jeg ble adoptert bort til Norge seks måneder gammel fra en bosnisk muslimsk familie. Hvilke av mine identiteter: utdanning, språk, nasjon, religion, fritidsaktiviteter osv. ville vært annerledes? Det er litt skummelt å tenke på hvor totalt annerledes jeg kunne vært … Ok. Jeg bare kødder. Jeg er født norsk. Men når jeg gjennomgår meg selv så finner jeg toppen en eller to identiteter som ikke kan forandres i løpet av livet. Kjønn og hudfarge er kandidater til noe vedvarende. Men kjønn kan forandres og har svært forskjellig betydning sosialt. Det er ikke det samme å være kvinne i Saudi Arabia og Norge. Har du brun farge betyr det noe annet i Sør-Afrika enn USA osv. Identitet endres med tiden. Jeg tror jeg har mer til felles med de fleste jeg møter i en storby enn min egen oldefar … selv om han som meg var mann, norsk, lutheraner og het Hareide.

Denne mangelen på bestandighet gjør at ihuga nasjonalister lover en form for evig nasjonalt liv. Enten ved at du som individ blir husket av nasjonen for dine store tjenester som f.eks. krigshelt eller nasjonaldikter, eller ved at din lille innsats om enn usynlig lever videre i nasjonens stadige framgang. Nasjonalismen blir en slags sekulær himmel. Ikke alle er like høystemte. Woody Allen f.eks. sier «Jeg vil ikke leve videre i hjertet til mine landsmenn, jeg vil leve i min leilighet.»

Kjære landsmenn og verdensborgere

Jeg er glad, men også flau over å ha blitt født norsk. Det er ganske sjeldent. Bare 0.04 prosent av verdens befolkning blir for tiden født i Norge. Mindre sjanse enn å vinne i Lotto. Men mye større gevinst. Jeg er født inn i et land som år etter år kåres som verdens beste velferdsland av FN. Men om jeg hadde levd for litt over 100 år siden i Norge, ville jeg blitt født inn i en av Europas fattigste nasjoner. Nå lever jeg i en av verdens desidert rikeste. Og om jeg hadde levd for litt over 60 år siden, ville jeg levd i krig og ufrihet. Nå lever jeg i fred og demokrati. Hva Norge er om 100 år vet vi ikke. Det er hva man kan kalle flaks. Det er jeg glad for rammet meg – men også litt flau og innimellom skamfull fordi andre fikk det verre bare fordi de ble født et annet sted.

Jeg er ikke glad, men skamfull når dette norske flaks-fellesskapet er ekskluderende og gjerrig. Jeg ønsker at felleskap skal være gjestfrie

Jeg er glad fordi jeg er statsborger i Norge, som bygger på demokrati og verdier som ikke er norske, men verdier som kan skape fellesskap på tvers av landegrenser.

Jeg er også glad for det i meg som knytter meg til Norge: Landskapet, språket og fortellingene fra vår historie og litteratur. Jeg kan bruke mitt morsmål når jeg snakker til dere her, og jeg ønsker derfor at alle mennesker i verden må ha rett til å utvikle sitt morsmål.

Å ha fristed og trygghet i mitt land gjør at jeg kan heve hodet, og da blir det lettere å åpne armene.