Historie

Norsk Litteraturfestival hadde 20 års jubileum i 2015, og laget i den anledning et jubileumshefte.
Du kan lese Jubileumshefte i sin helhet her.

Les Fesjå og fornuft – 20 år på festival – av Vigdis Hjorth her.

ALT SOM HAR GRODD I UNDSETS HAGE

NORSK LITTERATURFESTIVAL 20 åR
STYRETS BERETNING

Historien til Norsk Litteraturfestival bør ikke skrives av festivalens eget styre, derfor er denne lille beretningen bare et bidrag til den historien andre forhåpentligvis vil skrive en dag. For så mye tør vi i alle fall antyde, at den årlige litteraturuka på Lillehammer over de siste tyve årene har vokst seg til en viktig begivenhet i norsk litterært liv. Og viktige begivenheter fortjener å få sin historie skrevet, det samme gjelder menneskene som har skapt dem.
For ingenting blir til av seg selv. Mange har gjennom årene bidratt til å gjøre Norsk Litteraturfestival til det den er i dag. Men noen har gått foran, noen har tatt de første spadestikkene i det som skulle bli Sigrid Undsets nye hage på Lillehammer.

OPPTAKTEN (1993–1995)
Mot slutten av 1980-årene lå mye til rette for en kulturell satsning på Lillehammer. Én ting var at IOC i 1988 hadde vedtatt at Vinter-OL 1994 skulle legges til byen, og med det forventet mange et kulturelt løft for et område som på forhånd rommet sterke kulturelle tradisjoner og institusjoner. Men uavhengig av vinterlekene og alt som ville følge med dem, lå særlig én forventning og gjæret i byen: Hva skulle man gjøre med Sigrid Undset? Nobelprisforfatteren fra Bjerkebæk var byens litterære stolthet, men kunne stoltheten også omsettes i noe skapende? Slik tenkte man for så vidt ikke bare på Lillehammer. På denne tiden arbeidet Maria Fuglevaag Warsinski med dokumentaren Sigrid Undset – et kvinneliv (1993) med støtte fra UD, mens Liv Ullmann fullførte storfilmen Kristin Lavransdatter, basert på romanen Kransen i 1995.
I selve byen var det særlig på Nansenskolen man snakket om Sigrid Undset. Her, ved skolen Undset selv sto som medstifter av, hadde man for så vidt alltid vært opptatt av litteratur, og man hadde god kontakt med eieren av Bjerkebæk, Christianne Undset-Svarstad, som pleide å åpne dikterhjemmet for studentene under skolens sommerkurs. I 1982 ble det holdt et Undset-seminar i forbindelse med dikterens 100-årsjubileum. Mot slutten av tiåret lå derfor alt til rette da frilansjournalisten Torunn Margrete Eriksen kom opp med ideen om en fremtidig festival med utgangspunkt i Sigrid Undset og vant gehør hos Nansenskolens litteraturansvarlige, Helene Strand Johansen. Sammen skapte de Sigrid Undset-dagene, som ble avviklet over fire maidager i 1993 med «Biografien» som tema, og med kunstutstilling, katolsk messe og omvisning på Bjerkebæk som høydepunkter utenom selve seminaret. Det hele var kommet i stand ved dugnadsarbeid fra flere hold, inkludert økonomisk bidrag fra fylkeskommunen og kulturavdelingen i LOOC.

Året etter, i selve OL-året 1994, ble arrangementet gjentatt, også denne gang med et program som pekte ut over Undsets eget forfatterskap. Og nå gikk det raskt. Samme høst ledet direktøren i Aschehoug forlag, William Nygaard, arbeidet for å etablere stiftelsen «Sigrid Undset-dagene, Lillehammer Litteraturfestival». Som stiftere sto Nansenskolen, Aschehoug & Co, Lillehammer kommune, Lillehammer Utvikling, De Sandvigske Samlinger og Christianne Undset-Svarstad. Man nedsatte et styre og råd med representanter fra de forskjelligste hold: Universitetet i Oslo, NORLA, UD, Oppland forfatterlag, Oppland fylkeskommune og Høgskolen på Lillehammer. Denne bredden sier sitt om ambisjonen – å vokse til å bli den ledende litteraturfestivalen i Norge, ja, gjerne i hele Norden. Med dette målet for øye ble navnet snart endret til «Sigrid Undset-dagene. Norsk Litteraturfestival», senere snudd til «Norsk Litteraturfestival. Sigrid Undset-dagene».
Rådet ble festivalens øverste organ, og rådsleder William Nygaard festivalens øverste sjef, mens Helene Strand Johansen og Torunn Eriksen gikk inn som henholdsvis styreleder og styremedlem. Til å arrangere selve festivalen engasjerte de Trine Vollan som prosjektleder.
Dermed var man i gang for alvor.

PIONERTIDEN (1995–2004)
Til tross for det gode forarbeidet, var jomfrufestivalen i 1995 et løft, ikke minst for Trine Vollan, som sto for både det praktiske og det kunstneriske – riktignok med god hjelp fra Helen Strand Johansen og Nansenskolen. 2800 deltakere, 46 arrangementer. Tema: «Sigrid Undsets helgenlegender og biografier». De neste årene vokste festivalen jevnt og trutt, fra 1997 med Randi Thorsen som daglig leder og poeten Øyvind Berg som kunstnerisk konsulent. Ved årtusenets utgang passerte man 10.000 deltakere, og få år etter det igjen lå besøkstallet på 14–15.000. Kjente og mindre kjente forfattere strømmet til, det samme gjorde pressen – særlig fra 1999, da førti journalister snuste rundt på Lillehammer etter litterære nyheter. Én av disse skulle ha vært besøk av nobelprisvinneren José Saramago, men han meldte dessverre avbud. Til gjengjeld kunne de året etter skrive hjem om Jonny Halbergs opplesning hengende over juvet i Mesnaelva, eller uroppføringen av Georg Johannesens Ars Morendi av komponisten Guttorm Guttormsen året etter det igjen.
Ideen om å ordne festivalen rundt et utvalgt tema var etablert helt fra starten. De første årene var temaene utpreget litterære (Undset, epoketema for 60- og 70-årene, Norsk samtidslitteratur, Fordømte diktere, Dårskap og diktere, Forbrytelse og poesi), men alt i denne fasen etablerte man det som kom til å bli normen: åpne, ladede temaord som ga tolkningsrom ut over det rent litterære (Makt, Myter, Europa).
Fra første stund var tanken å gjøre Norsk Litteraturfestival til et møtested for den brede og den smale litteraturen. I tillegg fikk festivalen også et klart bransjepreg. NORLA og Aschehoug hadde vært samarbeidspartnere fra starten, etter hvert kom andre forlag og andre grener av bokbransjen med, gjerne i form av faste seminarer: NORLA hadde fra begynnelsen av invitert oversettere, dette ble starten på det faste Oversetterseminaret. Fra 1996 fulgte Debutantseminaret, året etter Kritikerseminaret og i 2002 Forleggerseminaret og senere Sakprosaseminaret (2012). NORLA og Forleggerforeningen har dessuten invitert utenlandske forleggere til festivalen. I tillegg har Bokhandlerforeningen holdt årsmøtene sine her, mens Den norske Forfatterforening og andre har avholdt styremøter. Mange av seminarene har vært arrangert av de respektive bransjeorganene, og tilsvarende har De norske Bokklubbene og andre vært aktive programskapere. På denne måten har Norsk Litteraturfestival gjennom årene trukket på eksterne bidrag, og slik kunnet levere en festival som er langt større enn deres eget budsjett tilsier.

I denne bransjetilknytningen ligger det opplagt både farer og muligheter; farer fordi en bransjedominert festival risikerer å gjøre arrangementet internt og toppstyrt, muligheter fordi, ja, det sier seg vel selv hvis man antar at norsk bokbransje faktisk bryr seg om litteraturen på litteraturens premisser. Uansett har en stor del av bokbransjens bidrag på Lillehammer vært rettet mot publikum. Det samme kan utvilsomt sies om Pub til pub-runden, som fra 2004 har knyttet forfattere, tilreisende og lokale publikummere til byens vannhull og lillehamringer flest, akkurat som Litteraturtoget (2003) ble festivalens forlengede arm langs jernbaneskinnene mot Oslo, som oppvarming for tilreisende og uventet glede for tilfeldige passasjerer. Programmet fant etter hvert sin form, med opplesninger, foredrag, bokbad og debatter som stamme, supplert med kreative påfunn som nasjonalsangkonkurransen i 2002, der Gro Dahle vant med sin rap «Norge i fløtesaus». To år senere kåret festivalen, i samarbeid med Morgenbladet, Norges ti beste forfattere under 35 år – en kåring som vil gjentas i jubileumsåret.

I 2004 tok nye krefter over ledelsen. Tone Kolaas gikk inn som daglig leder, med Birgit Hatlehol og John Erik Riley som henholdsvis kunstnerisk leder og litterær rådgiver. Med denne trioen i front tok festivalen et sprang med hensyn til omfang og bredde. Mens tallet på besøkende fortsatte å stige jevnt, skjøt antall arrangementer i været til 134, mot 74 året før. I dette brede tilbudet fant ikke bare sakprosaen endelig sin faste plass, men man klarte også i økende grad å tiltrekke seg internasjonale forfattere innenfor og utenfor Norden. Denne utvidelsen pekte mot epokeskiftet som ventet året etter, da Kulturog kirkedepartementet ga Norsk Litteraturfestival status som knutepunktfestival.

KNUTEPUNKTFESTIVALEN (2005–)
Vedtaket om å gjøre Norsk Litteraturfestival til knutepunktfestival innebar større ansvar, økt prestisje og betydelig høyere, og ikke minst faste, økonomiske tilskudd fra det offentlige, fordelt mellom stat, fylkeskommune og kommune. Rent organisatorisk medførte knutepunktstatusen at styret avløste rådet som festivalens høyeste myndighet i 2006.
Dette innebar at rådets leder, William Nygaard, ikke lenger var festivalens øverste sjef. Nygaard hadde vært en av festivalens fødselshjelpere og valgte å takke for seg som leder av rådet etter elleve år, men ble sittende som rådsmedlem ennå en stund.
Med større forutsigbarhet og styrke kunne festivalen fra 2006 utvide både staben og ambisjonene. Helt fra starten hadde man også klart å trekke til seg en lang rekke private sponsorer. Både overfor staten, sponsorene og samarbeidende institusjoner ble det desto viktigere å markere festivalens uavhengighet, ikke minst kunstnerisk. Det har ikke forhindret at man internt har holdt seg med et heller aktivt styre. Heller enn å opprette en egen programkomité, har festivalen nemlig latt styremedlemmene komme med innspill til administrasjonen og kunstnerisk leder, hele tiden under forutsetningen av at de siste er suverene i utformingen av programmet.
I knutepunktårene har festivalen fortsatt satsingen på andre kunstneriske uttrykksformer som teater, musikk og bildekunst. Videre har man lyktes i å lokke en rekke internasjonale forfattere til byen, blant dem Amos Oz, Nuruddin Farah, Antony Beevor, Zadie Smith, Einar Már Guðmundsson, Herta Müller, Ian Buruma, Sofi Oksanen, André Brink, J.M. Coetzee, Yasser Kemal, Julian Barnes, Svetlana Aleksijevitsj og Slavenka Drakulic ́.
Bokhandler Shah Muhammed Rais fra Kabul hører ikke hjemme blant disse, men også han ble invitert til festivalen i 2006, som den første litterære karakteren (!), og dessuten som selvoppnevnt representant for litteraturens ofre – og i alle fall for globaliseringen av norsk litteratur! Internasjonaliseringen av festivalen har vel å merke ikke forhindret at norske forfattere fortsatt dominerer på festivaldagene. I beste fall har man klart å skape bånd mellom det nasjonale og internasjonale. Hva så med det lokale, selve grunnlaget for hele festivalen? Har lillehamringene forsvunnet i all viraken?

Vel, det skal ikke legges skjul på at bransje- og Oslo-dominansen har vært diskutert. Men Norsk Litteraturfestival er og blir en begivenhet som finner sted på Lillehammer, og gjennom årene har festivalen gjort grep for å knytte seg nærmere til byen. Lokale folk er med i ledelse, styre og råd, og festivalen samarbeider tett med kommunen og institusjonene i området – Lillehammer museum, høyskolen, biblioteket, kunstmuseet, kinoen, byens næringsliv og andre. Mange av disse stiller med lokaler; i løpet av festivaluka er det aldri langt til en sal, en kafé eller et sted utendørs (parken) der litterære aktiviteter finner sted. Man har også gjort alt for å utnytte litterære fenomener som kan knyttes til byen. Bjørnstjerne Bjørnsons bolig på Aulestad er, til tross for at den ligger et stykke unna byen, trukket inn som arena, mens Dag Solstad har tatt publikum med på tur i det Lillehammer som gjenfinnes i hans Roman 1987. Den lokale tilknytningen sikres videre gjennom publikum, som rett nok består av mange tilreisende, men selvsagt også av lillehamringer. Sist, men på ingen måte minst, rekrutteres de fleste av de frivillige fra byen. Og de frivillige er selve festivalens ryggrad de dagene festivalen pågår; de gjenkjennes på T-skjorta over hele byen i slutten av mai når de loser forvirrede forfattere og nysgjerrige publikummere til rett sted til rett tid og avvikler de praktiske oppgavene ved festivalen år etter år.

Kanskje kan man si det slik at Norsk Litteraturfestival har vokst fra å være et lokalt initiativ, via det nasjonale mot det internasjonale, uten at den dermed har vokst fra det lokale som sådan. Snarere har festivalen vært et møtepunkt for det lille samfunnet og det store, globale. Akkurat som Sigrid Undset selv har vært det, og fortsatt er det. I tillegg har både Undset og Bjørnson gitt festivalen et ankerfeste bakover i tid, i den norske litterære arven, representert ved to av dens mest internasjonale størrelser (og ja, Ibsen har fulgt med, han også, til tross for at han så vidt var innom byen på sin ferd opp Gudbrandsdalen for å samle sagn og folkeeventyr i 1862).

Bruken av temaer i perioden må sies å ha vært vellykket; pregnante formuleringer har skapt mange gode arrangementer og store forventninger til festivalen på forhånd (Strid og forsoning, Iscenesettelse, Utroskap, Fremtiden, Sannhet, Løsrivelse, Byen, Penger og Ansvar). En viktig begivenhet var etableringen av Pegasus-programmet i 2007. Dette innebar at litteratur for barn- og unge fikk hevet status som en festival i festivalen, med eget program og leder (først ut var Widar Aspeli). Pegasus har i sin tur trukket tusenvis av barn og unge fra distriktet inn i festivalen og slik styrket den lokale forankringen ytterligere. Mindre viktig, men veldig morsomt, var oppstarten av Litteraturquizen i 2004. Det samme kan sies om festivalens happening i 2008, da Simen Ekern intervjuet Margaret Atwood som var til stede i form av et hologram, og der seansen (!) ble avsluttet ved at Atwood signerte bøker ved hjelp av en «long pen» fra andre siden av Atlanterhavet. Mindre spektakulært, men desto viktigere for festivalens intellektuelle profil, er rekken av faste taler og forelesninger som er introdusert gjennom årene: Sigrid Undset-forelesningen kom alt i 2000, Bjørnson-forelesningen og Hovedforedraget i 2007 og Vesaas-foredraget i 2012. I samme ånd var kåringen av Den norske litterære kanon, som ble presentert på festivalen i 2007. De følgende to årene ble steiner med sitater fra de kanoniserte verkene lagt ned i Lillehammers gater; slik skapte man et lokalt minnesmerke over den nasjonale litteraturhistorien, med festivalen selv som bindeledd.

I 2007 var tiden også inne for et regimeskifte. Nå kom Randi Skeie inn som daglig leder, mens den kunstneriske ledelsen ble overlatt til forfatteren Stig Sæterbakken. Med den siste fikk man en viljesterk medarbeider som dessverre bare rakk å bidra til to og en halv festival: Da Sæterbakken inviterte holocaustfornekteren David Irving for å belyse temaet «Sannhet» i 2009, reiste det seg en storm av protester. Fritt Ord truet med å trekke støtten, og styret besluttet å annulere Irvings invitasjon. Resultatet ble at Sæterbakken valgte å gå fra stillingen og ble erstattet av Endre Ruset. Dermed hadde festivalen pådratt seg sin første og foreløpig siste skandale av betydning.
Noen mener kanskje at man burde hatt flere, og det er naturlig. En litteraturfestival av vår størrelse skal motta løpende kritikk fra et våkent litterært miljø, samtidig som ledelsen skal ta sine suverene valg. Meningene om Irving-invitasjonen er delt den dag i dag. Sikkert er det i alle fall at festivalen ikke tjener på å omgå ubehagelige emner og rystende litteratur. Nye kontroverser kan komme, og det ligger i en seriøs litteraturfestivals natur også å være en kamparena om nødvendig. Det forhindrer ikke at det i tillegg ligger i festivalens vesen å gi rom for den lette og brede litteraturen. Men balansen bør til enhver tid diskuteres. I beste fall har man sett at skillet mellom det smale og det brede er flytende, og at også det brede publikum kan ha smalere smak enn man kanskje skulle tro.

I 2011 kom Kjersti Stenseng inn som festivalleder med Endre Ruset og Lars Mytting som kunstneriske rådgivere, men allerede året etter overtok dagens leder, Marit Borkenhagen. I de følgende årene har hun hatt hjelp av de kunstneriske rådgiverne Gabriel Moro (2012), Line Undrum Mariussen (2013–2015) og Linn Rottem (sammen med Mariussen 2015). Pegasus-ansvarlige etter Widar Aspeli har vært Randi Høiholt-Vågsnes (2011–2014) og Anne-Thea Haavind og Helene Heger Voldner (2015). I disse årene har besøkstallene ligget på rundt 24–25.000, mens antall arrangementer toppet seg i 2012 med hele 257 enkeltstående begivenheter.
Etter dette har festivalledelsen bevisst gått inn for å bygge programmet noe ned. For en allerede stor og moden festival er det nemlig ikke noe mål å vokse for enhver pris. Viktigere er det å dyrke kvaliteten. Dette innebærer ikke noen nedbygging av ambisjoner, ideer og eksperimentvilje. Et bevis på det er introduksjonen av Nordisk seminar i 2014, der unge nordiske forfattere ble samlet til faglig utveksling. I 2014 valgte man også å gå bort fra temaer i programmet, nettopp for å teste ut nye grep som kunne revitalisere programtenkningen.
Ingen vet hvordan Norsk Litteraturfestival vil utvikle seg i fremtiden, men det er i alle fall løfterikt å se hvor mye som har grodd i Sigrid Undsets hage på Lillehammer de siste tyve årene.

Appendiks: Festivalen år for år

 

 

This post is also available in: English